Mer om Herman Wildenvey

Herman Wildenvey – lær mer om dikteren

Herman Wildenvey ble født på husmannsplassen Smedjordet i Mjøndalen 20. juli 1885. Lenge var det tvil om fødselsåret. Han hadde attester både for 1885 og 1886. Han skal selv ha valgt 1886. ”Dermed fikk jeg ett år ekstra,” skal han ha uttalt ved en anledning. Dermed ble det slik at alle jubileer ble feiret med 1886 som utgangspunkt. Selv 100-årsjubileet for hans fødsel ble markert i 1986. Først i de senere år har diskusjonen om fødselsåret stilnet. I kirkeboken for Nedre Eiker fra 1885 finner man dette notatet: ”Herman Theodor, født 20. juli, døpt 13. september, foreldre pige Hanna Kristiane Thoresdtr. og ungkarl, gaardsgut Nils Lauritz Hansen Portaasen – hans 1., hennes 2. leiermaal.”

Herman bodde de tre første årene av livet sammen med moren på plassen Smedjordet i Mjøndalen. Faren giftet seg med Hannas yngre søster, Maren, som hadde overtatt jobben som tjenestepike på gården etter sin eldre søster. Han overtok nabogården Portåsen, og her vokste Herman opp. Faren var blitt en alvorlig kristen. Det preget Hermans oppvekst. Lesestoffet i hjemmet var bibel, bønnebøker og postiller. Hans senere diktning viser at mye satt igjen fra barndommens lesning. Han hadde en bestemor som betydde mye for ham. Hun fortalte eventyr og historier fra Bibelen, og hun lærte ham bokstavene lenge før han begynte på skolen.

På skolen viste han tidlig sine evner. Etter en måned ble han flyttet opp i annen klasse. Han var en lærenem og kunnskapsrik elev. ”Jeg var et skolelys som jeg selv og mine skolekamerater skiftet på å blåse ut. Et nesten alltid slukket skolelys,” siterer Tom Lotherington i biografien ”Wildenvey – et dikterliv”.
Han fikk i alle fall en viss utdannelse. Etter folkeskolen i Mjøndalen ble han i 1900 elev ved Buskerud Amtsskole, hvor han fikk utfolde seg som den ene av to redaktører i skoleavisen Illustrert Blad for Buskeruds Amtsskole. Her luftet han for første gang sin lyriske åre. Skolens bestyrer, Engebret Moe Færden, forsto hva som bodde i gutten og kom til å bety mye for hans videre utvikling. Da Herman ga uttrykk for at han ville bli dikter, sa Færden at dikter ikke er noe kan bli, det er noe man er født til!

I 1902 hadde Herman Portaas sommerjobb i avisen Drammens Blad, der han gjorde alt fra redaksjonelt arbeid til å lese korrektur eller hjelpe til i setteriet. Han fikk trykt noen dikt i avisen og gikk til eieren, boktrykker Warhuus, og spurte om ikke disse diktene kunne stå i sats. Til slutt kunne de kanskje bli til et hefte. Boktrykkeren falt for den unge poetens entusiasme og ba ham komme med alt han hadde. Heftet kunne like gjerne lages med det samme. ”Campanula” (Blåklokke) ble tittelen på den lille samlingen.

Det ble riktignok ikke Drammens Blad som ga den ut, men L. E. Tvedtes Forlag i Kristiania. En liten diktsamling på 63 sider. Noe stort diktergeni avslørte den ikke. Senere i livet skal han ha avfeiet hele samlingen som ”en ungdomssynd og en trykkfeil”. Likevel finner man igjen flere av diktene – i forbedret utgave – i senere diktsamlinger.

Høsten 1902 ble han elev ved Hougsund Middelskole i Hokksund. Økonomi til to- eller treårs middelskole hadde han imidlertid ikke. På nyåret 1903 dro han til Kristiania for å fullføre middelsskolen i løpet av neste halvår på ”Tønders intensive middelskolekurs”. Han strøk i gymnastikk, men klarte seg bra i de andre fagene. Utpå høsten gikk han opp til ny prøve i gymnastikk. Denne gangen gikk det bedre. Han fikk sitt vitnemål og var klar til å starte på et artiumskurs i Kristiania høsten 1903. Det ble nok for lite konsentrasjon om lekser på artiumskurset. Delvis jobbet han på kontoret til Reidar Mjøen, tidligere redaksjonssekretær i Drammens Blad, nå advokat i hovedstaden, men mye av tiden gikk med til å skrive dikt og til sosialt samvær på Kaffistova og andre etablissementer hvor unge dikterspirer møttes.
Forlis i Nordsjøen
Han gledet seg ikke til eksamen. Forberedelsene var nok ikke tilfredsstillende. ”Redningen” kom i form av et brev fra en onkel i Amerika. I brevet lå en billett til emigrantskipet ”Norge” med avreise fra Kristiania 23. juni.

Mens medelevene svettet over eksamensoppgavene, gikk Herman Portaas om bord i den 20 år gamle holken. Den kom fra København og skulle gå via Kristiansand og England til USA med rundt 700 passasjerer og en besetning på 69.
Den skulle ikke komme lenger enn til Rockall utenfor Skottland. Båten grunnstøtte i tett tåke og gikk ned i løpet av førti minutter. 629 mennesker omkom. Herman Wildenvey var blant de 146 som ble reddet i livbåter og på flåter. Etter tre døgn i en lekk livbåt ble de oppdaget av en skotsk fiskebåt og brakt inn til Grimsby.

Om denne hendingen skriver han senere:

”Jeg tenkte da båten gikk ned’om og hjem
at kanskje passet jeg best blant dem
som alt uten skånsel berøves,
for jeg er en mann hvis misjon her på jord
er så ny i sitt slags og så svimlende stor,
at den ikke på langt nær behøves!
Han kom seg over til Amerika med en annen båt og tilbrakte nær tre år hos onkelen i Minnesota. Onkelen ville at han skulle studere til prest, men dette ble det aldri noe av. Herman livnærte seg ved vekslende virksomhet – som lærer, journalist i skandinaviske blader og gårdsarbeider. I 1906 vendte tilbake til Kristiania. Da han reiste var navnet Herman Portaas. Ved hjemkomsten het han Herman Wildenvey.
Navnet
Hvor har han hentet navnet fra? Det har han selv beskrevet både i dikt og prosa. Diktet, temmelig hjelpeløst i forhold til det vi forbinder med Wildenveys ellers så formfullendte dikterspråk, sier det meste:
”Navnet som jeg nu vil tage lyder av henfarne dage:
Bækken der het Veya,
O eya, raabte: Følg du mig
gjennom al galej.
Lad det syne sig: Herman vil den vey.
Dette navn er lavet,
indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.”
Et sted i sine erindringsbøker skriver han: ”Når Veja klukket med blanke toner mellom stenene, måtte jeg tenke fort for å følge med i hva den sa. Fossen sa vill-veia, lenger nede i bekkefaret ble den til vil-den-vei, vil-den vei – det er deg det! Siden stavet jeg det som navn ble stavet på det gamle kartet i ”Egers Beskrivelse” – Wildenvey. Grenden og bekken, suset i skogen og duft og dugg fra stiene var med i selve lyden av det, det var der jeg var fra.”

Herman Wildenvey glemte aldri sine hjemtrakter. Portåsen lå tett inntil skogen, hvor han kjente hver sti og hver tue. Bekken Veia, som ga støtet til navnet, nevner han stadig både i dikt og prosa. Diktsyklusen ”Hjembygdens sanger” – som åpner med de formfullendte linjene ”Ute fra verden den vide, bringer en sang meg hjem” – sier alt om hans tette forhold til naturen og hjembygden.

Debuten i 1907
Hva han skulle ta seg til, leve av, i hjemlandet, var han vel ikke helt klar over. Bortsett fra at han kom hjem med en bunke dikt i bagasjen. Dem ville han gjerne få utgitt. Sommeren 1907 tar han seg jobb som hotellhjelp og ”Fremdenführer” ved Bjørkheim Hotel på Otta. Det ble en fuktig sommer i Gudbrandsdalen, med få turister som skulle ledsages i fjellet. Gode arbeidsforhold for å finpusse dikt. Da han kom tilbake til Kristiania på høsten, leverte han en konvolutt med manuskript til en diktsamling på kontoret hos Gyldendalske Boghandel, Nordiske forlag. Han våget ikke banke på hos forlagsdirektør Lars Swanström. Han la bare igjen sin adresse. Swanström likte diktene, men ville gjerne at forlagets konsulent for poesi, sørlandsdikteren Vilhelm Krag, skulle vurdere dem. Swanström skrev til Wildenvey og ba ham ta kontakt med Krag, som da bodde i Oslo. ”Jeg måtte være et fjols om ikke jeg forsto at dette var et talent,” skal Krag ha uttalt.

Da hadde Wildenvey vært hjemme hos ham en lang kveld og lest diktene to ganger for ham. Krag inviterte Wildenvey til Gravesens kafé neste formiddag. Der pleide åndslivets koryfeer i hovedstaden å møtes – blant dem kritikerne Nils Kjær og Sigurd Bødtker, Knut Hamsun og andre forfattere, teaterfolk og diverse kulturpersonligheter.

Her kom den 22-årige ”guttungen” (”han ser meg ut som en lyrisk konfirmant,” var Sigurd Bødtkers kommentar) og skulle presentere sine dikt for den svært kritiske forsamling. Han leste den første linje i åpningsdiktet: ”Disse vers skal ei sorteres og i dele stilles hen…”
Bødtker lo høyt av denne formuleringen: ”Dette var en dårlig linje!”
”Den kan raskt forbedres,” sa Wildenvey. ”Hva med dette:
”Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen …”
”Det var som faen,” sa Nils Kjær, ”Gutten vokser jo mellom hendene på oss!”
8. desember kom den lille diktsamlingen ”Nyinger”ut. Opplaget var ikke stort, men ble utsolgt på to uker. Wildenveys navn var på alle kulturinteresserte lepper.

Nils Kjær anmeldte boken i Verdens Gang et par uker etter utgivelsen – og skrev blant annet: ”Det dukker utroligvis opp en poet midt i all litteraturen. Hva skal han midt i flommen av fete juleselgende opplagsromaer? Den lille heter ”Nyinger”. Rent av fornøielse heter forfatteren Herman Wildenvey – et navn som ikke ville disdingvere noe verdipapir, men som på et versehefte er gyldnere og lykkeligere enn noe poetnavn siden Walter von der Vogelweide. Den unge dikterens rytmiske kunst er likeså inntagende som hans lyse vidd. Han nøyer seg ikke med verseføttenes aritmetikk; de danser utellet henover strofenes slyngede stier, de myldrer lunefullt under hans taktstokk og gjemmer i sin nye kandence på overraskelser som den lyriske praktiker aldri kunne funnet på, av skrekk for feiltrinn og mangel på øre.”
Produktiv og populær
Herman Wildenvey hadde funnet sin plass på parnasset – og han skulle bli der lenge. Han var arbeidsom og produktiv som få. Fra den virkelige debuten med ”Nyinger” til den siste diktsamlingen, ”Soluret” i 1957, kom det 22 utgaver med nye dikt, fire utgaver av ”Samlede dikt” (hvert tiende år etter debuten), fire novellesamlinger, et par romaner, fire dramatiske arbeider på vers og tre erindringsbøker. Etter hans død er det kommet ytterligere to utgaver av ”Samlede dikt” – ved markeringen av 100-årsjubileet for hans fødsel (i 1986!) og ved markeringen av 100-årsjubileet for debuten samt tre mindre samlinger. Alt er utsolgt.

Wildenvey hadde – og har fortsatt – et stort publikum. Det var ikke uvanlig at en ny diktsamling fra hans hånd ble solgt i opplag på 10.000!

Ved siden av sin egenproduksjon var Herman Wildenvey også en produktiv oversetter og gjendikter. Han har gitt norsk språkdrakt til noen av poesiens mestere – som Goethe, Heine, Gèraldy og Shakespeare. Av Shakespeare oversatte han to ganger skuespillet ”As You like” it for Nationaltheatret. Mange har gledet seg over hans gjendiktning av ”Æsops fabler”. Han oversatte også to romaner til Gyldendals Gule Serie – ”Farvel til våpnene” av Ernest Hemingway i 1930 og Lian O’Flahertys ”Mr. Gilhooly” i 1932.

Noen Wildenveys egne dikt, oversatt til engelsk, ble i 1935 utgitt i New York under tittelen ”Owls to Athens”. Det ble likevel ikke noen stor berømmelse for Wildenvey utenfor Norden. Men spesielt i Danmark hadde han en stor leserskare, ikke minst fordi han i drøyt ti år (1912–22) hadde fast bopel i København.

Én historie som forfatteren, skuespilleren og teatersjefen Arne Thomas Olsen fortalte under et besøk i Stavern, der han leste dikt av Wildenvey i Fredriksvern kirke, kan tyde på at han kunne fått et publikum utenfor Norden. Arne Thomas Olsen fortalte at han under et besøk i Amerika hadde oversatt – muntlig og nokså direkte – diktet ”Nuet” for en amerikansk litteraturprofessor. Denne hadde kommentert: ”Hadde denne dikteren skrevet på et verdensspråk, ville han vært kjent bare på grunn av dette ene diktet.”:

Du dag i går, som var en fremtidsdag,
en Herrens gang for ikke lenge siden.
Jeg ser deg nu; du er i tidens jag
tilbakelagt av både meg og tiden
Du dag i dag, kan du i farten ta
på stedet hvil og holde tiden stanset?
Nei, nuet nu – er jo om litt et da –
et nedlagt stoppested, som bakut danset!
I morgen heter vårt i dag – i går,
og all vår fremtid heter fortid siden.
Men det forklarer, at hvert nu vi når,
er selve evigheten midt i tiden.
Og alt tilbake, og alt frem er skuet
fra denne evighetens tinde, nuet.

Ikke bare humorist
De fleste forbinder Herman Wildenvey med lette, kvikke og morsomme dikt – som ikke minst egner seg til opplesning i muntert lag. Få forfattere er sitert så ofte i taler av mange slag som Herman Wildenvey. Men også i de morsomme diktene er det gjerne et snev av alvor, en sluttreplikk som plutselig viser at diktet ikke bare er til underholdning – men også kan gi grunn til ettertanke. Som det lille diktet ”I tanker”.
I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.
Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn,
”Barn,” si’r presten, ”se presten ber,
og du forstyrrer hans bønn.”
”Jeg var på vei til min elskede, jeg,”
si’r piken med senkte blikke.
”Jeg tenkte på ham, og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg
som tenkte på Gud, – at du så meg.”

I et radioprogram for noen år siden ble professor Asbjørn Aarnes, kanskje den fremste formidler av poesiforståelse ved Universitetet i Oslo, intervjuet om Herman Wildenveys diktning. Programmet hadde tittelen ”De ensomme ting bak Herman Wildenveys milde smil”. Her tok han fatt i myten om Herman Wildenveys ettermæle som en munter rimsmed og lettvint dikter og uttalte blant annet: ”Herman Wildenvey er sett på som en lettsindig, flagrende og kåserende dikter. Jeg er overbevist om at det er et annet stoff i Wildenvey. Han er en stor metafysisk dikter. Ikke en forkynnende dikter, men med et vingefang som på det beste minner om Henrik Wergeland. I tilknytning til den store poetiske tradisjon er det verd å trekke sammenligninger nettopp med Wergeland.”
Sammen med lyrikeren Emil Boyson redigerte Asbjørn Aarnes antologien ”Norsk poesi” i1961). Her ble utvalget dikt av Herman Wildenvey i sin helhet gjort av Emil Boyson, som i den forbindelsen sa til Aarnes at ” her er det vår oppgave å løse ham ut av den lettvinte, smilende og kåserende stil, som til han overmål er kjent for, og sette ham inn i en alvorligere sammenheng”.
”Jeg vet ikke om han brukte ordet metafysisk, men jeg vil gjerne velge det,” sa Aarnes i samtalen med NRK-mederabeideren Ingrid Sahlin Sveberg.
Musikk til Wildenvey-dikt
”Hans ordvalg og klangvirkninger er bestandig musikalske,” skrev professor Francis Bull i et forord til en av utgavene av ”Samlede dikt”. Det er det mange norske komponister, musikere og visesangere som har oppfattet. For noen år siden hadde Tono registrert 314 komposisjoner med tekst av Herman Wildenvey. Antallet er større i dag. Det dukker stadig opp nye versjoner.
Blant mer kjente klassiske komponister som har satt melodi til Wildenvey-dikt finner vi Oscar Borg, Mai Sønstevold, Johan Halvorsen, Christian Sinding, Geir Tveitt, Eivind Alnæs, Edvard Flifledt Brein, Gunnar Kjeldaas, Ludvig Nielsen og Antonio Bibalo – noen av dem samtidige med Wildenvey, andre av dagens generasjon.

Mange populærkomponister har også funnet Herman Wildenveys tekster interessante – som Kurt Foss og Reidar Bøe, Reidar Thommessen, Kristian Hauger, Tobben og Ero, Robert Levin, Per Asplin, Carsten Carlsen, Christian Hartmann, Sigvald Tveit, Jan Wølner og Jolly Kramer-Johansen.

I de senere år er det kommet tre CD-er med Wildenvey-tekster – ”Jeg synger min sang for vinden”med musikk og framføring av Kristin Solli Schøien , som i 2008 mottok ”Herman Wildenveys Poesipris” forsine tonesetting. Også Magnus Grønneberg, frontfiguren i popgruppa CC Cowboys fra Fredrikstad, og Benny Borg har fått den samme prisen for tonesetting av Wildenvey-dikt. Grønneberg har også gitt ut en Wildenvey-CD. Visegruppen Sorgenfri fra Nedre Eiker (nå med navnetr Fridman Kvarter) har også gitt ut en CD med tekster av Wildenvey.

Tonos statistikk forteller at ”Selma” er det diktet som er mest benyttet musikalsk, tett fulgt av ”Myrt”.
Livsløpet
Etter debuten i 1907 var Herman Wildenvey en populær person i kunstnermiljøet i hovedstaden. Kunstnerne levde livet fullt og helt. Den som i øyeblikket hadde penger, spanderte på de øvrige. I sine erindringsbøker forteller dikteren om mange muntre episoder fra den fripostlige tilværelsen på denne tiden. Og en ting hadde han lovet sine mange kunstnervenner: Han skulle aldri gifte seg!
I 1911 treffer han så en ungpike fra Austvågøy i Lofoten – Jonette Kramer Andreassen, senere mer kjent under navnet Gisken. Hun hadde flyttet til Kristiania, arbeidet i stormagasinet Steen & Strøm og hadde svermet for Wildenvey på Karl Johan. Hun fikk raskt ombestemt ham.

Vinteren 1912 giftet de seg under enkel seremoni hos sognepresten i Vålerengen kirke, den kjente arbeiderparti-politikeren Alfred Nielsen, partiets første representant på Stortinget. Ekteparet flyttet ganske snart til København hvor de bodde i ti år og ble et populært innslag i danske kunstnerkretser. Mange av vennene derfra beholdt de livet ut, blant dem multikunstneren Piet Hein. I 1922 vendte de tilbake til Norge etter at leiligheten de bodde i ble rammet av brann.

I Kristiania treffer tilfeldigvis Wildenvey en hotellmann han kjente perifert. Hotellmannen hadde nettopp kjøpt Hotel Wassilioff i Stavern. Da han hørte at ekteparet ikke hadde noe sted å bo, og var temmelig pengelens, tilbød han dem å bo gratis på hotellet fram til sommeren. Her kunne dikteren få arbeidsro, mente han. De slo til.

Gisken likte seg så godt i sommerbyen at hun raskt bestemte seg for at de skulle bosette seg her. Herman var ikke like entusiastisk. Sommeren kunne være bra nok, men hva med den lange vinteren? Det ble som Gisken bestemte. Etter noen år i leide leiligheter fikk de bygget sitt eget hus, ”Hergisheim”, som ble deres faste holdepunkt i livet, fram til Herman døde høsten 1959.

I løpet av denne tiden hadde han befestet sin sterke posisjon som dikter. Han var kjent fra landsende til landsende etter opplesningsturneer og kåserier i radio. I 1955 ble han slått til Kommandør av St. Olavs orden, en sjelden utmerkelse til en som har viet sitt liv til å skrive dikt.

Også Gisken Wildenvey skapte sin egen forfatterkarriere. Hun skrev selv flere romaner og en erindringsbok om samlivet med Herman.

Mot slutten av 1950-årene plages Wildenvey mer og mer av sykdom. Etter et års sykeleie, mesteparten av tiden på sykehus, døde han 27. september 1959 på pleiehjemmet Furubakken i Larvik.

Herman Wildenvey ble bisatt i Det nye krematorium i Oslo 1. november. Hans grav ligger på Æreslunden på Vår Frelser Gravlund i Oslo, mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak. Bysten på gravplassen er laget av vennen Ørnulf Bast. En kopi av bysten finnes i Stavern og to i Nedre Eiker, i det kommunale biblioteket og på Portåsen. I Nedre Eiker finnens det også en statue av Wildenvey, også den laget av Ørnulf Bast.
Et av de siste diktene Herman Wildenvey skrev har tittelen ”Nocturne”:
En lampe på bordet brenner
og lyser blekt over år.
Jeg skriver dikt mine venner,
og dikt etter dikt forgår
stumt under mine hender.
Endelig litt å sitere…
for dem som vil skrive selv:
Jeg vil ikke skrive mer.
Jeg skriver allikevel,
Herren velsigne dere!
Ensomhet er fornøden,
stumhet er på sin plass.
Natten er morgenrøden
om noen timeglass…
Er der et dikt efter døden.

Litteratur om og av Herman Wildenvey:
Herman Wildenvey: Erindringsbøkene ”Vingehesten og verden” (Gyldendal, 1937), ”Den nye rytmen” (Gyldendal, 1938), ”En lykkelig tid” (Gyldendal, 1940).

Kristoffer Haave: ”Herman Wildenvey” (Gyldendal, 1952).
Gisken Wildenvey: ”Kjærlighet varer lengst” (Gyldendal, 1975).

”Herman Wildenvey – En sti fra Portaas til Parnassos” – en essaysamling. (Aventura, 1987).

Tom Lotherington: “Wildenvey – et dikterliv” (Aschehoug, 1993).